Daglig leder i HRS, Rita Karlsen, går høyt på banen i forsøket på å argumentere for forbud mot hijab i skolen:
3.november 2009 falt en dom i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) som forbød krusifiks i klasserom i Italia. EMD begrunnet sin dom med at krusifiksene utgjorde en krenkelse av retten til utdannelse sett i lys av religionsfriheten. EMD har for øvrig også avsagt en rekke dommer hva gjelder hijab. Men det interessante: EMD har slått fast at statene har rett til å gripe inne i borgernes religionsfrihet når det gjelder offentlige skoler med formål om sekulære verdier og religionsnøytralitet, altså verdier som aktuelle samfunn anser som sentrale. Dette handler således om politisk regulering i det offentlige rom. Norge har sine eksempler; fjerning av bordbønn og skolegudstjenester og omlegging av det tidligere KRL-faget. Men når det kommer til hijab, burka og niqab forvirres vi til det hinsidige. I kortform kan en vel si at det handler om kristendommen ut og islam inn. Men, da kan vi vel spørre; i hvilken grad kan det ene hevdes å være forankret i universelle menneskerettigheter og ikke det andre? Hvor er ”vårt mangfoldige samfunn” da?
La oss se på de to størrelsene hun holder mot hverandre:
1. [F]jerning av bordbønn og skolegudstjenester og omlegging av det tidligere KRL-faget
2. [H]ijab, burka og niqab
Pkt 1 gjelder hvordan offentlig skole skal forholde seg til religion. Og den saken er klar – det er ikke den offentlige skoles oppgave å forkynne hverken kristendom eller annen overtro.
Pkt 2 gjelder derimot hvordan enkeltindivider skal få leve ut sin religiøsitet.
Rita Karlsen lurer på hvordan det ene kan være forankret i universelle menneskerettigheter og ikke det andre. Gjør hun seg dum, eller vet ikke lederen for Human Rights Service bedre? Det hele er veldig enkelt, og ikke minst grunnleggende:
1. En del av borgernes religionsfrihet er at staten skal være religionsnøytral. Det er viktig for å sikre likebehandling av borgerne uavhengig av religiøst ståsted. Vi er ikke helt i mål her ennå, vi har bl a fortsatt en statlig kirke, men vi er i det minste på rett vei.
2. En del av borgernes religionsfrihet, såvel som deres ytringsfrihet, er retten til å leve og ytre seg i pakt med sin overbevisning. Retten til å gå med en Nei til EU-button, et krusifiks eller en hijab er utslag av dette.
Rita Karlsen synes å ha problemer med å innse at religions- og ytringsfrihet på samme tid innebærer plikter for staten og rettigheter for borgerne. Istedet sauser hun det sammen i en grøt hvor hun blir så forvirret over at statens plikter er annerledes enn borgernes rettigheter at hun ender opp med å konkludere med noe så dumt som det handler om “kristendommen ut og islam inn”. Kanskje på tide å få inn en leder i Human Rights Service som skjønner litt mer av de menneskerettighetene de liksom skal serve?
